Så var man omsider vel stasjonert i Goa, nærmere bestemt på
Beleza By The Beach i Colva. Et utrolig vakkert og helt nytt resort med leiligheter til 6 personer, basseng, spa, restaurant, treningsstudio - ja, i det hele tatt! I tillegg har man en privat strandsone på velkjente Colva beach, en helt nydelig hvit strand med sand som er så fin at det kjennes ut som at man går i potetmel. Vi er så heldige at vi har en hel 3-etasjers leilighet helt for oss selv, og dette koster så mye som 4500 rupees per natt (tilsvarer ca. 585 NOK), nesten dobbelt så mye som vi betalte på Palmleaves i Puthenthope, men det er det helt klart verdt etter 10 dager i Delhi med slummen som nærmeste nabo etterfulgt av 2 uker i meget enkle kår i Kerala.
Colva Beach (foto: Google)
Vår ferd til dette paradiset var derimot alt annet enn luksuriøs og avslappende. Det startet med at vi stod opp grytidlig lørdag morgen med beregnet avreise fra Palmleaves 07.30. Siden vi hadde forhåndsbestilt togbilletter fra Cochin til Goa og det er ca. 20 mil fra Puthenthope til Cochin, måtte vi først komme oss opp til Cochin på et vettig vis. Valget stod mellom å ta tog fra Trivandrum til Cochin og deretter komme seg fra den ene togstasjonen til den andre og ta toget videre, eller å ta en taxi. Da sistnevnte alternativ bare kom til å koste oss 150 kr hver og ville medføre å slippe å stå opp i 04-tiden på natta, tolket vi det som det beste og ikke minst mest avslappende alternativet. Så feil kan man ta...
Det første problemet var at taxien var en halvtime forsinket, noe vi ikke stresset nevneverdig med der og da, da vi i utgangspunktet hadde god tid. Det som derimot bød på problemer, var at sjåføren var utrolig dårlig kjent i Cochin, og måtte stoppe 10-12 ganger for å spørre om veien til togstasjonen, og minuttene begynte plutselig å rase avgårde. I tillegg finnes to store togstasjoner i Cochin, Ernakulam North og Ernakulam Junction, og toget vårt gikk fra sistnevnte. Under de utallige stoppene for å spørre etter veien, ble vi alle tre usikre på om sjåføren var helt klar over dette, så vi gjentok "Ernakulam Junction, Ernakulam Junction" til det kjedsommelige, og han nikket og bekreftet at vi snart var framme ved nevnte stasjon, men Mormor sa høyt til de andre: "Jeg har en sånn ekkel følelse at vi kommer til å havne på feil stasjon"...
Omsider kom vi frem til togstasjonen, det var nå bare 10 minutter til toget gikk, så vi kastet bagasjen ut av taxien og sprang inn på stasjonen med fjellsekkene på halv åtte. Mormor, som stadig har en uggen magefølelse, stopper i informasjonsskranken og ber mannen som sitter der om å sjekke billetten og hvilket spor de skal til.
"Sorry, Ma'am, you have to go to the other station, this train does not pass here", får hun til svar. Det er nå 9 minutter til toget går, og stasjonen vi skal til ligger 5 minutter unna med bil (med de indiske trafikkgudene på vår side, vel og merke). Mannen i luka sier at vi bare skal gå ut på perrongen å hive oss på toget til Arooa, da det går hvert øyeblikk og stopper på den stasjonen vi skal til. På spørsmål om vi ikke trenger billetter, får vi til svar at det ikke er noe problem. Så kjekt da, da var det jo ikke så farlig å havne på feil stasjon allikevel!
Vi går ut på perrongen og venter, men som sunn skepsis tilsier vil vi ha en second opinion, så Farmor luker ut en engelsktalende inder ut av folkemylderet (forøvrig et meget velutviklet talent hun har, Mormor sverger at Farmor kan lukte engelskkunnskaper på kilometers avstand) og legger fram vårt dilemma.
"Oh, you have to hurry and get a taxi, you cannot take this train", er svaret han kommer med, og panikken, som fram til nå bare har vært ulmende, slår nå ut i full blomst! Vi legger bena på nakken og springer ut av stasjonen, praier første og beste pre-paid taxi, stapper de monstrøse fjellsekkene i det knøttlille bagasjerommet og ber han kjøre det remmer og tøy kan holde, vel vitende om at knapt nok medvind, hjemlengsel og nedoverbakke hele veien kan redde oss nå. Sjåføren, som ikke skjønner et ord engelsk, skjønner i alle fall at man ikke tuller med tre paniske damer med store sekker, så han kjører det bilen er god for og holder inne fløyta konstant, men det hjelper lite i de trange, korkede gatene med busser på alle kanter. Vi har på dette tidspunktet innsett at sannsynligheten for å rekke toget er så liten at det ikke er vits i å håpe på engang, og bruker i stedet energien på å forbanne den forbaskede sjåføren fra Puthenthope som presterte å kjøre oss til feil stasjon, den imbesilen av en informasjonsskrankeidiot som kunne feilinformere så ettertrykkelig og ikke minst det faktum at alle bussene i hele Cochin ser ut til å befinne seg foran oss på veien. Da vi endelig ankommer stasjonen er klokka allerede 1 minutt over avgangstid, men vi springer inn uansett og utrolig nok står toget der og vi får kastet oss inn....for en lettelse!
Men hvor lenge var Adam i paradis? Ikke særlig lenge! Vi har knapt nok fått satt sekkene fra oss før konduktøren sjekker billetten og ser at Farmor har havnet på venteliste på sin billett...ganske utrolig når vi alle bestilte samtidig, og det hele 2 uker på forhånd! Stakkars Farmor må springe ut sammen med konduktøren og sjekke om hun får plass, og lettelsen blir påny erstattet med panikk. Men alt ordner seg for snille jenter og Farmor får sin billett, og omsider kan vi faktisk sette oss ned i setene og puste ut, akkurat i det sekundet toget forlater stasjonen.
"Det her va faen mæ på f*tthåret", slår Farmor fast, og Mormor og Litjpølsa kan ikke annet enn å bifalle. Vi er stressa, søkksvette og slitne, og hvis dere lurer på hvordan det ser ut, så er det omtrent sånn:
***************ADVARSEL: ANBEFALT ALDERSGRENSE 18 ÅR***************
Og prisen Årets Vrak 2010 går til.....
Om det å komme seg på toget var et mareritt, er i det minste togturen på 2.klasse både billig og behagelig. For 65 øre får man kjøpt seg te og kaffe, og for 13 kroner får man rykende varm lunsj eller middag til 3 personer. Helt greit! Kl 03.30 ruller toget inn på Madgaon stasjon i Goa, og vi drar med oss pikkpakket vårt ut, avviser mange mer eller mindre påtrengende tilbud om både rickshaw, autorickshaw og taxi og peiler oss inn på mot bestillingsdisken for pre-paid taxis som de erfarne India-farerne vi etterhvert har blitt. Vi betaler våre 200 rupees for en taxi til Colva Beach, oppgir navnet på Beleza By The Beach og lener oss fornøyde tilbake i setet, søvndepriverte, men optimistiske, tross alt.
Men så var det denne berømmelige Adam og hans kortvarige opphold i paradis igjen, da. Etter 6 km kjøring ankommer vi sentrum av Colva Beach, men sjåføren aner ikke hvor hotellet vårt ligger, og det gjør ikke vi heller, siden det var Matthew som booket det for oss og han glemte å si til hotellet hvilket tog vi kom med, slik at de ikke kunne hente oss som avtalt. Dette fikk vi beskjed om på vei til Cochin, men Matthew sa at det ikke var noe problem og at det var like enkelt å ta en taxi selv. My ass... Klokka er nå 04 på natten, vi aner ikke hvor vi er eller hvor vi skal, sjåføren aner hvor vi er men ikke hvor vi skal, og de få personene som er å treffe ute på denne tiden av døgnet er jevnt over i en tilstand hvor de ikke vet hvem de selv er eller hvor de skal, og da vet de følgelig enda mindre hvor vi skal. Sjåføren ringer til alle han kjenner som kan tenkes å være våkne, men ingen av dem har hørt om Beleza. Det er varmt, vi er trøtte, sultne, slitne og oppgitte, og sjåføren begynner å bli ganske fortvilet han også. Dette skal bare ikke gå an...
Vårt neste trekk er å prøve å få tak i internett-tilgang et sted så vi kan finne en eksakt adresse, men det er heller ikke lett. Omsider stopper vi ved en bar hvor en fyr tilbyr seg å hjelpe, han er høy på både det ene og det andre og i tillegg ganske godt fordrukket, men han er i det minste hjelpsom. Han ringer broren sin som viser seg å begge krav; a) han har Internet og b) han er våken på denne tiden av døgnet. Mormor skriver nettaddressen til hotellet med store bokstaver i den elskede blåboka si, og den snøvlende, hjelpsomme, ganja-stinkende mannen leser høyt for broren sin i telefonen mens taxisjåføren lyser på bokstavene med en lommelykt.
Det tar omlag 2 minutter å lese den 17 tegn lange addressen, med gjentatte stavinger avbrutt av hysteriske latterutbrudd hos den hjelpsomme. Etter mye om og men er addressen overlevert, men vår venn Clifton i andre enden av telefonen er dessverre like ruset som sin bror og evner ikke å taste inn en URL og holde telefonlinja samtidig, og må ringe oss tilbake om litt. Det går flere minutter før han endelig ringer og forteller at URL'en ikke virker, det staves på nytt og det viser seg at en A hadde blit til en E, røret legges på igjen og vi fortsetter ventingen. Etter nye 5 minutter ringer det tilbake, URL'en fungerer fremdeles ikke, vi staver på nytt og det viser seg at en B har blitt til en D, noe som er hysterisk morsomt og krever et nytt minutt med krakilsk latter, men omsider får de to brødrene stavet seg ferdig i hver sin ende av telefonen og det legges på. Igjen. Og vi venter. Igjen. Og det ringes tilbake. Igjen. Men heller ikke nå virker URL'en, og nå kjenner Mormor at det begynner å tære på alle reserver, både de som inneholder tålmodighet og de som står for pedagogiske fremgangsmåter. Hun snapper telefonen fra den berusede hjelpsomme og begynner selv å stave adressen til vår telefonvenn, Clifton, og omsider kommer han inn på siden. Mormor ber om han kan klikke på "Contact us" og lese opp addressen, men en slik intrikat og komplisert oppgave krever selvsagt full oppmerksomhet, så Clifton må igjen legge på røret og ringe oss tilbake. Klokka er nå 05, vi er stadig trøttere, surere, mer fortvilede og sultne, og begynner i tillegg å bli oppstukket av mygg. Som om ikke det er nok må vi i pausene mellom telefonrundene underholde den berusede hjelpsomme og svare på de samme spørsmålene han har spurt oss om både en og to og tre ganger før, men glemt svaret på tilsvarende antall ganger. Dandy.
Etter ytterligere noen minutter som virker som en evighet, tikker det endelig inn en sms med både en addresse og flere telefonnummer. Det tok altså over en time, men nå har det lyktes Clifton å utføre sitt livs oppdrag, og det vites sannelig ikke hvem som er mest takknemlige av reisefølget på tre eller taxisjåføren. Den berusede hjelpsomme spør etter et telefonnummer, men Mormor, som vanligvis finner stor moro i å utlevere telefonnumrene til personer hun misliker i slike situasjoner, er nå faktisk så utmattet at hun faktisk ikke klarer å komme på noen hun vil utsette for framtidig telefonterror, og foreslår i stedet at vi skal komme tilbake til baren en dag i løpet av uka. Yeah, right. I det samme hun sier det kjenner hun et lite stikk av dårlig samvittighet over å fare med blank løgn til noen som faktisk har all ære for at hun om forhåpentligvis få minutter har tak over hodet, men hun trøster seg med at den berusede hjelpsomme neppe husker noe av seansen i morgen uansett. Aldri så galt at det ikke er godt for noe!
At vi har fått den eksakte addressen på papiret hjelper ikke vår sjåfør noe nevneverdig med å finne veien, så vi må ringe hotellet og be om direksjoner både én og to ganger, men omsider finner vi fram, og sjåføren får 200 rupees som bonus - like mye som hele turen kostet, men det er samtidig ikke mer enn man fortjener når en 6 km taxitur tar 2 timer. I resepsjonen var de meget overrasket over å se oss ramle inn porten kl 05.30 om morgenen siden de hadde fått beskjed om at vi kom utpå dagen, men etter noen telefoner hit og dit får vi endelig kvittert oss inn og blir vist veien til rommet. Overraskelsen og jubelen er stor når det viser seg at "rommet" er en tre-etasjers leilighet med flislagte gulv, enormt bad, kjøkken med gasskomfyr, flere sittegrupper og egen vaskemaskin. Helt greit når man har delt rom med geckoer (ikke et vondt ord om Gunvald, altså, men han og Mormor fikk et litt anstrengt forhold etter at han lekte gjemsel i toalettet en tidlig morgen) en og annen kakerlakk og tidvis også en mus(!) de siste 2 ukene.
Kjøkkenet
Soverommet
Selv om det kunne være fristende å unne seg en sårt tiltrengt 10-timers søvn, klarte vi faktisk å karre oss opp etter bare 3 timer på øyet. Dette er nemlig siste og avgjørende del i vårt prosjekt "Malebarisk grellar 2010", og da sover man sannelig ikke bort dyrebare soltimer! Så hele søndagen har vi ligget pal på stranden i noen timer (hvor vi fikk tidenes kompliment fra noen indiske damer som syntes at "your skin is so beautiful, you look like chapatti" (les: lys, indisk lompe)), spist lunch, ligget pal ved bassenget i noen timer, gått en tur langs stranden til sentrum av Colva for å handle inn litt påfyll til solkremlageret, spist middag og nå skrevet en malebarisk blogg. Mer spennende kommer det dessverre ikke til å bli i dagene som kommer, men vi satser på å kompensere med mange bilder. Her kommer noen fra søndagsmiddagen hvor vi unte oss feriens første parasolldrinker (eller var det paraplydrinker, hvordan var nå det der igjen? ;)) som et ledd i feiringen av Litjpølsas 22-årsdag som var den 10. mars.
Piña colada
Mormor og Litjpølsa i lystig lag
Farmor i støtet med sin nye 13-kroners solhatt
Litjpølsa demonstrerer at man kan ha mye moro med parasoller/paraplyer
Salute!
